Desinformasjon og spredning av usann informasjon er ikke noe nytt. Utviklingen av internett har gjort det lettere å produsere og dele falske nyheter. Spredning av desinformasjon fikk enorm oppmerksomhet etter det Amerikanske presidentvalget i 2016. (Orgeret & Dvergsdal, 2018). Det kan for noen være vanskelig å skille forskjellen på troverdige nyheter og falske nyheter. VG og Dagbladet jobbet med prosjektet Faktisk.no fra 2016 til lanseringen 5.juli 2017. NRK og TV2 ble senere med på prosjektet (Faktisk, ingen dato, 2. avsn.). Nettsiden Faktisk.no faktasjekker ulik type informasjon, alt fra politiske utsagn, tekster fra løgnfabrikker og virale nettsider. I denne artikkelen skal jeg se på hvilke utfordringer medienorge står ovenfor med utviklingen av løgnfabrikker virale og alternative nettsider. Jeg skal se på elementene: journalisters profesjon, sosiale medier, portvaktfunksjonen, politisk kommunikasjon, markedsvilkår og demokrati/mediepolitikk Jeg tar utgangspunkt i faktisk.no-artikkelen: Innsikt: En dårlig sommer for løgnfabrikkene.
Er de journalister?
I artikkelen Innsikt: En dårlig sommer for løgnfabrikkene skrevet av faktisk.no beskriver de forskjellen på løgnfabrikker, virale nettsider og alternative nettsider. Nettsidene bruker ulike typer virkemidler for å nå ut til publikum. Virale nettsider prøver for eksempel å fenge leseren med en oppsiktsvekkende overskrift. I følge faktisk.no er målet til de virale nettsidene å få sakene delt mest mulig. Virale nettsider er ikke medlem av en presseorganisasjon og følger ikke normal presseetikk. Men det som skiller dem fra å være løgnfabrikker er at det ikke er ren oppdiktning. Alternative nettsider deler kontroversielt innhold som kan vekke engasjement blant lesere. (Faktisk, 2018, 3. avsn.).
For journalister er det klart at de som driver med virale nettsider og løgnfabrikker ikke er journalister, men for andre er det ikke alltid like lett å se. I Barbie Zelizers bok Taking Journalism Seriously d efinerer journalister seg selv for å ha nese for nyheter, gir ny informasjon til publikum, profesjonelle aktører som reflekterer virkeligheten, som bearbeider nyhetene og som en tjeneste som svarer på samfunnets interesse. (Zelizer, 2004, s. 29-32). På en annen side definerer akademikere journalistikken som en profesjon, institusjon, som mennesker, som praksis og tekst. (ibid). Ikke ulikt, definerer sosiologen Brian McNair journalistikk der journalister skal rapportere sannheten og være objektive, de skal ha nyhetsteft, de skal rapportere ting i kontekst og de skal produsere informasjon med hensyn til aktualitet. (McNair, 1998, s. 5-7).
Sosiologen Pierre Bourdieu argumenterte at vår sosiale verden er delt inn i ulike felt, deriblant det politiske, sosiale og det journalistiske feltet. Disse feltene er relativt selvstendige, men påvirkes av hverandre og har kontakt med hverandre. Den enkeltes posisjon eller agenten i det respektive feltet er konstruert ut fra regler etter agentens ferdigheter (habitus) og autoritet (kapital). Innenfor de ulike feltene vil det være en kamp mellom agentene i feltet. Feltene inneholder også noe som Bourdieu kaller for microcosmos eller underfelt. (Bourdieu, 2005, s. 30-33).
Ut i fra Bourdieus teori er det ikke riktig å plassere løgnfabrikkene og virale nettsider i det journalistiske feltet, på grunn av produsentenes mangel på å følge journalistikkens felles normer (doxa) og samfunnsoppdrag.
Løgnfabrikkene og de virale nettsidene prøver å representere det journalistiske feltet og trigger det sosiale og politiske feltet med spredning av desinformasjon. Foreløpig er det bare det journalistiske feltet som prøver å løse dette med opprettelsen av faktisk.no. Løgnfabrikker og virale nettsider har en svekket autoritet (kapital) med mangel på journalistutdanning og at tekstene ikke har en navngitt representant. Disse nettsidene prøver å opprettholde troverdighet ved å se ut som en nyhetskanal, med navn som Newsner, Onlinenytt, og Aftenstidende. D e tradisjonelle nyhetene som NRK, TV2, VG osv er godt kjent blant publikum der det er opplagt at de vil ha mer troverdighet blant de fleste. En utfordring er å gjøre det lettere å skille nettsider som sprer desinformasjon fra de tradisjonelle. En av måtene er opprettelse av nettsiden faktisk.no. I den sammenheng opprettholder det journalistiske feltet et overtak og makt over løgnfabrikkene og de virale nettsidene.
Medieprofessor Jan Fredrik Hovden definerer journalistikken med utgangspunkt i Bourdieus feltteori. Hans analyse viser at journalister i Norge er hierarkisk rangert etter indre verdier der kulturjournalistikk blir sett på som lav status og nasjonal politisk journalistikk har høy status. Hovden mener også at det ikke er tilfeldig hvem som blir journalist og at det ofte går i arv etter fars yrke som journalist. En journalist kan betegnes som en profesjon og en egen yrkesgruppe som har en egen fagutdanning. (Hovden, 2010, s. 4-8). Man kan ikke utdanne seg for å jobbe på en løgnfabrikk. Men, de kan hente inspirasjon og virkemidler fra PR- bransjen og journalistikken. Løgnfabrikker og virale nettsider reflekterer ikke virkeligheten. Om løgnfabrikkene svarer på samfunnets interesse kan diskuteres. Siden de tidligere har blitt plassert etter mest leste saker, er det en interesse for sakene de produserer. Virale nettsider som Newsner gir ny informasjon til publikum, men tar ting ut av kontekst for å få flest mulig klikk som for eksempel: “Kronprinsesse Mette-Marit ble overrasket – Da hun møtte sin ukjente søster! Hun viser henne stolt frem til folket!” Sannheten i saken handler om en kvinne med samme navn. (Faktisk, 2018, 3. avsn.).
Løgnfabrikker og virale nettsider har stor grad av selvbestemmelse og blir ikke regulert av store mediekonsern og kan publisere hva de vil så lenge det ikke strider med lover som for eksempel personvernloven og åndsverksloven. Men i følge faktisk.no har noen av disse nettsidene brutt disse lovene, men det er usikkert om de har fått konsekvenser for dette. (ibid). Medieprofessor Rune Ottosen anslår at opphavsrett kan bli roten for konflikter for profesjonelle journalister i fremtiden. Spesielt i forhold til digitaliseringen. Det er en økende forekomst av “klipp og lim” journalistikk som kan være truende for seriøs journalistikk. (Ottosen, 2015, s. 205-207). Med dette kan man tenke seg at økende press gjør journalistene kan skaffe nyheter fra andre steder enn å dra ut i felt. “Klipp og lim” er også noe som forekommer på virale nettsider og løgnfabrikker. Om språket i tekstene blir dårligere kan det også bidra til at lesere ikke like lett kan se forskjell på historier fra alternative nyhetsnettsider og journalistikk.
På faktisk.no sine nettsider er det 116 påstander som er merket som faktisk helt feil. Ingen saker fra løgnfabrikker eller virale nettsider var merket som faktisk helt riktig. Det var derimot et riktig utsagn fra en alternativ nettside, nemlig dokument.no som er en høyreorientert nettside. (Faktisk, ingen dato, 1. avsn.). Om ansatte hos Dokument.no kan bli definert som journalister, kan diskuteres. På deres nettside påstår de at de arbeider etter vær varsom plakaten og “redaktør-plakatens prinsipper” og de betegner seg selv som en “uavhengig meningsbærer.” (Dokument, 2018).
Ut i fra ulike teoretikers definisjonen av journalistikk fra avsnittet over, kan man ut i fra et kjapt blikk av deres nettside se at Dokument h ar nese for nyheter og rapporterer om aktuelle hendelser. Men, de kan ta informasjonen ut av konteksten og reflektere virkeligheten på en skjev måte. Det er disse nettsidene som kan for mange ligne på autentiske og troverdige nyhetssider. De bruker språklige virkemidler som appellerer til publikums følelser og individets identitet i samfunnet. Denne identifikasjonen og bekreftelsen gir indirekte en relasjon til leseren til å utføre en handling, nemlig å klikke seg inn på saken og dele det videre.
De virale nettsidene som Newsner og løgnfabrikker som aftensidene fremstår sjokkerende med eksklusivt innhold som kan gjør at publikum kan føle at “man bare må lese/dele”. For eksempel: Sykemeldte Lothepus med ny og trist beskjed om helsen. (Newsner, 2018, 1. avsn.). Dette er en tittel som kunne vært brukt av for eksempel tv2.no. Om man ikke legger merke til senderen på for eksempel sosiale medier kan det være mulig at leseren tror det er en nyhet fra en troverdig kilde.
Selv om pressen kanskje ikke vil kalle produsenter av løgnfabrikker og virale nettsider for journalister, kan det virke som pressen opplever dem som en trussel i deres felt. I neste avsnitt skal jeg se på hvilke utfordringer norske journalister har i forhold til fokus på viralt innhold.
Klikk-journalistikk på fremmarsj
Professor og samfunnsviter Toril Aalberg mener at noen av de største utfordringene for norske journalister er at det er mindre fokus på kvalitet, der det nå er mer fokus på antall klikk. (Norsk Kommunikasjonsforening, 2017, 10:35).
Ifølge en undersøkelse gjort av Medieprofessor Rune Ottosen der han referer til tidligere spørreundersøkelser gjort av Norsk Journalistlag, viser at produktivitet og kvalitet er noen sentrale bekymringer for norske journalister. Undersøkelsen sier at 20 % av de norske journalistene som deltok ikke får nok anerkjennelse av samfunnet. Rundt 75% mener at det ikke er nok tid til gravejournalistikk og utførelsen av samfunnsoppdraget. Dette påvirker også bruken av kilder og sjekke gyldigheten av disse. Deltakere i undersøkelsen sier at de skulle gjerne ha brukt flere kilder, om de bare hadde hatt mer tid. (Ottosen, 2015, s. 213).
På en annen side mener journalist og foredragsholder Esra Doğramaci at klikk-journalistikk er ut og at redaksjoner prioriterer helt feil. Hun mener de bør heller fokusere på å bygge lojalitet hos lesere ved å få leserne til å kjøpe abonnement og øke lesetiden. (Journalen, 2018).
Med dette ser man at både journalister og skribenter for virale nettsider fokuserer på antall klikk, men har ulike mål. En fremtidig løsning for journalister mener noen kan være såkalt automatisk journalistikk eller robotjournalistikk. Det innebærer at en programvare konverterer data til skrevne nyhetstekster uten menneskelig innblanding. Utviklerne av dette mener det kan lette noe av tidspresset til journalister der de kan fokusere mer på kvalitetssaker. (Lewis, 2018).
Noe av hovedgrunnene til at journalister og produsenter av virale nyheter er opptatt av antall klikk er på grunn av utviklingen av sosiale medier. I neste avsnitt skal jeg diskutere utfordringene med dette.
Sosiale medier gir utfordringer
Sosiale medier har endret måten journalister ser på publikum, der de nå forventer at publikum skal reagere aktivt på nyheten. Som nevnt ovenfor er det flere undersøkelser som sier at journalister er i dag opptatt av antall klikk og bekreftelsen det gir. Journalistikken utvikler seg i takt med den teknologiske utviklingen. Sosiale medier har gjort det mulig at nyhetene sirkulerer gjennom flere kanaler og kan nå ut til et bredt publikum og ikke minst få tak i nye lesere. Denne utviklingen gjør det også mulig for publikum å få tak i nyheter fortløpende. (Hermida, 2015, s. 87).
I Rune Ottosens undersøkelse frykter 50 % av journalister konkurranse med sosiale medier (Ottosen, 2015, s. 214). På en annen side mener Alfred Hermida som forsker på digitale medier at sosiale medier ikke erstatter tradisjonelle nyheter, men publikum bruker det i tillegg til tradisjonelle medier. (Hermida, 2015, s. 83). I Statistisk Sentralbyrå sitt mediebarometer publisert i august 2018, viser det seg at 89% av den yngre generasjonen bruker sosiale medier nesten daglig. Bruken minskes hos eldre generasjoner der 17 % av de i alderen 75-79 bruker sosiale medier. (Statistisk sentralbyrå [SSB], 2012, 1. avsn.). Det interessante er når man ser på det Hermida sin påstand at sosiale medier blir brukt som en tilleggskilde. Medieundersøkelsen gjort av medietilsynet viser det samme, nemlig at publikum bruker sosiale medier som en tilleggskilde til nyheter. Undersøkelsen viser også overraskende at 45% av unge personer helt ned i 11-årsalderen sjekker flere nettsider for å se om informasjonen de finner er sann. Eldre personer er derimot mer godtroende i forhold til informasjonen på internett. (Medietilsynet, ingen dago, 5. avsn.).
Sosiale medier som Facebooks nyhetststrøm er sortert etter hva du er interessert i og hva Facebook tror du vil like. Det vil si at du vil se flere poster som samsvarer det du har lest og likt tidligere. (Cpcstrategy, 2018). I den sammenheng kan man tenke seg at det er vanskelig for de som engasjerer seg i informasjon fra viralnettsider og løgnfabrikker mest sannsynlig ikke vil se informasjon fra for eksempel faktisk.no, nettopp fordi de er bombardert med de samme type virale tingene. I den forstand kan det være vanskelig for faktisk.no å nå ut til de som faktisk engasjerer seg i viralt innhold.
Det er også viktig å understreke at journalistene har mye makt i hva som blir postet på sosiale medier, som viser publikum hva som er viktig å tenke på. Det er naturlig at ikke absolutt alle nyhetssaker blir publisert på sosiale medier. Mediehusene som deler sakene har også en makt der de hinter til hvordan folk skal reagere på sakene på Facebook. Førsteamanuensis Yngve B. Hågvar har gjort en undersøkelse på hvordan medienes retorikk endrer på Facebook. Han ser på hvordan NRK og Dagbladet deler sakene sine på Facebook. Hans funn var at Dagbladet fokuserer i større grad på deltakelse av publikum der de bruke smilefjes og spørsmål for å få folk mer engasjert der de klikker på sakene, deler og kommenterer saken. Som for eksempel: “Tåler vi ikke litt snø i Norge?” (Radio Moreeni, 2017). I den sammenheng kan man se at mediene bruker et språk på sosiale medier som appellerer til de som bruker det mest, nemlig de unge. Mange legger først merke til nyhetsartikler på sosiale medier. Det er derfor en kamp for både tradisjonelle journalister, virale nettsider og løgnfabrikker å kapre disse leserne. Og alle tre vil at du skal klikke deg inn på saken og dele den. For løgnfabrikker og virale nettsider har de oppnådd sitt ønske allerede når du deler saken. Mens de tradisjonelle mediene vil også helst at du skal bli en trofast leser gjennom å opprette et abonnement.
Sosiale medier gjør det også lettere for publikum til å delta i samfunnsdebatten som er viktig for ytringsfriheten og for å styrke demokratiet. Deltakelse på sosiale medier skjer ved at publikum kommenterer i kommentarfeltet på nyheter postet fra nyhetsmediene. Selv om ytringsfriheten styrkes av dette kan også nyhetsmediene egne moderatorer slette og endre krenkende kommentarer som også kan sees på som en ny form for portvaktfunksjon. (Krumsvik, & Ihlebæk, 2015, s. 473-474). Men, selv om de kommenterer saken er det ikke sikkert den blir lest. Det kan bli en stor utfordring for journalister når deres fokus på deling og kommentarer på sosiale medier gjør at publikum ikke leser artiklene. En undersøkelse gjort av Columbia University og the French National Institute viser at 59% av linker delt på sosiale medier aldri blir lest eller klikket på. (Dewey, 2016). Sosiale medier har svekket journalistenes mulighet til å sile ut informasjonen og publikum blir bombardert av useriøs informasjon. Dette i seg selv truer journalistenes legitimitet. Ut i fra dette kan man tenke at sosiale medier er en viktig faktor for at faktasjekkings-nettsiden faktisk.no ble opprettet.
Sosiale medier legger også til rette for politikernes mulighet til direkte kontakt med velgerne som igjen svekker journalistenes kontroll av innholdet.
Portvaktfunksjonen er svekket
På grunn av internett og sosiale medier er det nå lettere å velge informasjon som passer ditt verdenssyn og velge bort ting som ikke er interessant. (Hermida, 2015, s. 83). Journalister har i lang tid jobbet under tidspress der organisasjoner, politikere og andre personer kjemper om oppmerksomhet i mediene. Portvaktfunksjonen handler om medienes makt til å styre og sortere hvilke saker og kilder som blir publisert i det offentlige rom. Denne makten påvirker også saker som blir valgt bort eller underspilt. Pressen kan for eksempel være tilstede på stortinget under en høring om langtidsplan for høyere utdanning. Før fjernsynet kom, kunne journalistene velge om slike høringer var viktig å skrive om eller hva som skulle inkluderes i papiravisen. (White, 1950). Når det var mulig med direktesendte programmer, ble portvaktfunksjonen etterhvert mer svekket, men tv-stasjonene hadde fortsatt makt til å kutte i sendingene. Med utvikling av direktesendte tv-debatter på nittitallet fikk særlig tv-journalistene tilbake makten og kunne kontrollere spørsmål stilt til politikerne og andre gjestene. (Aalberg, 2012, s.209). Portvaktfunksjonen har blitt svekket med utvikling av internett, og særlig sosiale medier som Facebook og Twitter. Hvem som helst kan lage en nettside med informasjon som man videre kan spre gratis via sosiale medier. Det er derfor økt konkurranse om oppmerksomhet i et samfunn der vi i dag drukner i informasjon fra alle kanter. (Norsk Kommunikasjonsforening, 2017, 07:20). Personer med makt og mange følgere har mulighet til å kontrollere sin vinkling av en sak uten å bli stilt kritiske spørsmål fra journalister. Dette har bidratt til å endre pressens prioriteringer. (ibid).
I følge Norsk mediebarometer leser nordmenn mindre aviser og nettaviser enn før. (Statistisk Sentralbyrå [SSB], 2018, 1. avsn.). I følge medietilsynet er det den yngre generasjonen som henter nyheter fra sosiale medier Mens eldre bruker oftere nettaviser som nyhetskilde. (Medietilsynet, 2018, 1. avsn.).
Disse tallene tar mediehusene til betraktning når de velger saker og hvordan det fremstilles i de ulike mediene også hvordan de deles på sosiale medier.
Siden utvikling av nettaviser har journalister, frontredigerere og digitale redaktører mesteparten av ansvaret hvordan sakene blir fremstilt og prioritert. Digitaliseringen gjør det også lettere å korrigere den enkelte nyhetssaken etter den ble først publisert.
Portvaktfunksjonen eksisterer derfor på nyhetskildenes nettsider/nyhetsapper. Sosiologen Morris Janowitz påpekte i 1975 at journalister former sin versjon av virkeligheten og derfor har de en viktig oppgave å representere alle perspektiver og være talsmenn for de som ikke kan snakke for seg. (Janowitz, 1975, s. 46). Journalistens virkelighet av verden kommer derfor til syne ut fra hvilke saker som blir prioritert samt vinkling av saken. Det som kan skille tradisjonelle nyheter fra alternative nyhetssider som Dokument k an være at de får ofte ikke frem flere sider av saken og har dermed en ensidig vinkling og verdensbilde. Mens tradisjonelle og uavhengige medier må ofte dobbeltsjekke kildens troverdighet, mangler ofte kilden i de oppdiktede historiene. Som Faktisk også peker på i sin artikkel har det vist seg at løgnfabrikker har oppdiktet selve kilden. (Faktisk, 2018).
Journalistens oppgave er også å stille kritiske spørsmål for å kunne plassere informasjonen i et perspektiv som gjør det forståelig for publikum. (Janowitz, 1975). Norge hadde en partikontrollert presse til introduksjonen av fjernsynet i 1960. Det var da ikke vanlig å fremme flere perspektiver av samme sak, men heller få frem den politiske agendaen. (Ottosen, 2015, s. 203). Alternative nettsider som resett og dokument forsøker å fremme en agenda der en politisk vinkling kommer ofte til syne. Janowitz skilte mellom portvaktene og talsperson-journalistene. Portvaktene er de på toppen som velger hvilke saker som skal prioriteres. Talsperson-journalistene er journalistene som snakker for borgerne og skal forme sakene på en objektiv måte. Janowitz påpeker at amerikanske journalister i 1970-årene ikke var helt fornøyd med den profesjonelle friheten og autonomien i redaksjonene. (Janowitz, 1975, s. 46). Hvis man ser på norske journalisters misnøye om tidspress og Janowitz forskning kan man i sammenheng spekulere at noen journalister i dag ikke alltid er fornøyde med publikasjonens prioriteringer og dermed muligens oppsøke andre muligheter å publisere saker i fremtiden. (Ottosen, 2015, s. 210-211). Siden journalistikken samkjører med den teknologiske utviklingen vil det alltid påvirke portvaktfunksjonen.
Som nevnt tidligere, påvirkes det journalistiske feltet og det politiske feltet av hverandre. Mens journalister rapporterer om hva politikere gjør, prøver politikere å nå ut til publikum for å fremme saker og påvirke velgere.
Ny form for politisk kommunikasjon og økende polarisering
Politikere bruker sosiale medier til å påvirke velgere. Politikere har også de siste årene skapt oppmerksomhet på ting de vil mediene skal fokusere på. Dette er fordi politikere har kontroll over egen kommunikasjon via sosiale medier. Noen politikere har også brukt IT-selskaper som Cambridge Analytica til å laste opp brukerinformasjon av velgere på sosiale medier til deres fordel. Informasjonen har blitt brukt til å manipulere velgere med desinformasjon som hjalp den politikeren som hadde betalt Cambridge Analytica til å gjøre nettopp dette. (Cadwalldr, C. & Harrison, 2017). Store løgnfabrikker som Internet Research Agency i Russland manipulerer brukere på sosiale medier med falsk politisk informasjon. Dette kan få velgere til å endre side og skape en splittelse i samfunnet. (Economist, 2018, 1. avsn.). I følge artikkelen til faktisk.no virker det ikke som om løgnfabrikkene i Norge går denne retningen. Men, siden løgnfabrikker sprer informasjon internasjonalt er det ikke umulig at norske velgere blir angrepet av slik politisk informasjon.
Toril Aalberg plasserer medialiseringen av norsk politikk innenfor fem faser. Den første fasen etter andre verdenskrig var det i hovedsak partikontrollert presse som senere ble svekket og fjernsynet tok større plass. I den fjerde fasen på nittitallet fremstår mediene som regissør som økte journalistenes maktbevissthet. Det var en økende grad av tv-debatter der journalistene hadde makt over hvilke spørsmål som ble stilt og hvem som fikk svare. (Aalberg, 2012, s,210). Toril Aalberg mener at medienes rolle i politisk kommunikasjon nå er i en femte fase. I den femte fasen er mediene kurator der nye medier svekker portvaktfunksjonen og det er mer fokus på populært innhold. Aalberg uttaler også at denne utviklingen bidrar til økt polarisering i samfunnet der folk velger informasjonen som passer deres syn og at det er lettere å velge bort informasjon. (Norsk Kommunikasjonsforening, 2017.
Aalberg mener at mediene er nå mer avhengige av markedet og økonomien, enn politisk kontroll. Det har endret medienes innhold og det har blitt mer fokus på personorientert innhold. Gravejournalistikken har også blitt personifisert og emosjonelt appellerende. Det er overskudd på informasjon og underskudd på oppmerksomhet. (Aalberg, 2012, s.211). Man kan tenke seg at løgnfabrikker, alternative nettsider og virale nettsider har lært seg å ta nytte av denne utviklingen. I de mest delte sakene fra slike løgnfabrikker og virale nettsider ser man at de tar bruk av personifisering. Disse nettsidene får sakene til å virke som en avsløring og en urettferdig handling mot vanlige borgere. I saken: «Greta (92) kastes ut av pleiehjemmet – avdelingen skal bli asylmottak.» d elt av Aftenstidende.com får man en opplevelse av en forsvarsløs eldre dame som blir misbrukt av staten, der politikere som er for opprettelse av asylmottak er roten til urettferdigheten. (Faktisk, 2018, 10. avsn.). En artikkel som denne appellerer til følelser og identitet i samfunnet. Den kan også bidra til et mer splittet samfunn, der de som velger å tro på denne artikkelen får bekreftet sitt syn på verden. De skaper et bilde der venstresiden ønsker flere asylmottak som vil ødelegge for de mest sårbare i samfunnet, nemlig de eldre. Aalberg uttaler at det er viktig at mediene fokuserer på politikk også utenfor valg slik at folk ikke foretar seg valg på bakgrunn av feilinformert informasjon. (Aalberg, 2012, s.214). Om løgnfabrikkene i Norge fokuserer enda mer på politisk informasjon, kan man også tenke seg at løgnfabrikkene tar stilling til politiske endringer. Hvis man ser på presidentvalget i USA i 2016 ser man at trollfabrikken i Russland var mest aktiv før selve valget. (Fresh Air, 2018). I den forstand kunne det være vanskelig å skille mellom falsk informasjon og den nasjonale mediedekningen som også fokuserte på personlige skandaler mellom presidentkandidatene. Det kan virke som løgnfabrikkene tilpasser seg medienes måte å dekke skandaler og ikke minst skaper nye skandaler. I den sammenheng er det viktig å skille mellom Norge og USA. USA er i dag et mer splittet samfunn enn i Norge og har også et annen mediesystem enn Norge. USA har et liberalt mediesystem som er dominert av markedet. I Norge har staten en større rolle i mediepolitikken enn i USA. (Schudson, 1992, s. 65-66 ).
I følge Bourdieu kan en politiker starte med en spekulativ ide og kan utvikle seg til å bli en mektig ide. En politiker kan bruke sin kapital til å endre feltet til deres fordel. Ideen blir mektig når en politiker får publikum til å hekte seg på ideen. (Bourdieu, 2005, s. 39). I den sammenheng kan en politiker bruke desinformasjon generert av løgnfabrikker til deres fordel. Donald Trump har flere ganger brukt desinformasjon der han appellerer til følelser til sin fordel. Et eksempel er når han påsto at President Barack Obama var født i Kenya. Tidligere USA-korrespondent Heidi Taksdal Skjeseth mener denne løgnen bidro til å gi amerikanerne en legitim grunn til rasisme, som traff godt blant de som ikke likte å ha en mørk president. Skjeseth mener at denne løgnen svarte på et behov for en alternativ forklaring om hvorfor Obama ikke var en gyldig president. ( Skjeseth, 2018, s. 13). I forbindelse med dette kan man tenke seg at tekster fra løgnfabrikker klaffer best blant de som har behov for å fylle et tomrom med en alternativ forklaring. Eksempelet fra Aftensidene om pleiehjemmet som skulle bli et asylmottak er et eksempel på dette.
Politikere lærer taktikker av hverandre. Selv om politikere i Norge til nå ikke direkte har brukt ordene “falske nyheter!” som svar når de ikke vil kommentere saker. Kan de lære av politikere som bruker slik ansvarsfraskrivelse. President Donald Trump har brukt begrepet “falske nyheter” som en grunn til å kritisere nyheter han ikke liker og til spørsmål han ikke vil svare på. I den sammenheng kan pressen bli mer avmektige, der politikere som kritiserer får en viss makt over pressen. Dette kan gi publikum en svekket tillit av mediene, spesielt blant de som er enige med den politikeren som kritiserer mediene. De alternative nettsidene og løgnfabrikker som sprer politisk informasjon kan også “lære” av Trumps taktikker. De kan for eksempel kalle selve faktasjekkingen en overtramp d er “elitemediene” svekker deres ytringsfrihet.
Fredrik Grønningsæter skrev en masteroppgave om faktisk.no med tittelen Fakta om Faktisk og falske nyheter. I slutten av masteroppgaven konkluderer han at folk benytter seg av falske nyheter for at informasjonen bekrefter noe de kjenner seg igjen i. Noe av grunnen til opprettelsen av faktisk.no er å bygge tillit til de tradisjonelle og etablerte nyhetene i Norge. (Grønningsæter, 2018, s. 101-103). Alt dette handler om tillit og tilhørighet. Tillit til mediene og samfunnsinstitusjonene. Det er når tillit til mediene er svekket og du mangler tilhørighet i samfunnet du skaper og tror på splittende og falsk informasjon. De som mangler tilhørighet og har et forvrengt syn på mediene og mangfoldet i samfunnet vil kanskje ikke ødelegge sin etablerte virkelighetsforståelse ved å oppsøke faktasjekkings-nettsider. I en nylig amerikansk undersøkelse om minne og kognisjon ble 900 deltakere testet om innflytelse av falske nyheter. Resultatet viser at religiøse fundamentalister og dogmatiske personer er mer troende på falske nyheter. (ScienceDirect , 2018, 1. avsn.) Med dette kan man tenkes at bekjempelsen av falske nyheter ikke holder med opprettelse av faktasjekking men med bekjempelse av fundamentalisme som igjen handler om tilhørighet i samfunnet.
Markedet i endring
Mediasystemet i Norge blir kalt for et demokratisk-korporativt mediesystem, s om betyr at mediene nås ut til omtrent hele befolkningen. I Norge er staten involvert når det gjelder regulering og subsidier. Flere medier i Norge får ikke bare pressestøtte av staten, men også av andre aktører. (Krumsvik, 2011, s. 17). Den teknologiske og økonomiske utviklingen bidrar til store utfordringer for journalister i Norge. Mens PR-industrien utvider seg, opplever norske journalister høy nedbemanning. (Ottosen, 2015, s. 211).
Journalistikken har alltid utviklet seg i takt med teknologiutviklingen, men med utvikling av internett og etterhvert sosiale medier har ført til stor konkurranse om lesere og annonsører.
(ibid). Mediehusene har de siste årene satset mye på utvikling av sine nettsider og egne apper. Fra starten av tilbød nettsidene til mediene informasjonen gratis. Det har dermed svekket villigheten til å betale for nettinnhold. Denne utviklingen har også bidratt til synkende lesertall i papiravisene. Publikum har nå større sjanse for å finne informasjonen gratis på internett. Avisnyheter får ikke produksjonsstøtte og opplagsinntekter av sakene på nett, noe som bidrar til store inntektsfall. Flere nyhetsmedier har de siste årene tatt i bruk betalingsmurer for eksklusivt innhold. Dette har bidratt til økte annonseinntekter, spesielt for nisjeaviser siden de kan nå ut til spesifikke kunder. (Krumsvik, 2011, s. 64-65). Løgnfabrikker og virale nettsider får ikke pressestøtte eller privilegier fra staten som for eksempel fritak for merverdiavgift. Det er godt mulig at disse løgnfabrikkene og alternative nettsidene klarer å tilpasse seg markedet om de oppretter abonnement, får ansvarlige redaktører og får en mer uavhengig vinkling og bredt innhold. Ser man på forskrift om produksjonstilskudd til nyhetsmedier, forstår man at løgnfabrikker og virale nettsider ikke kan motta pressestøtte siden deres hovedmål er å drive med reklame og markedsføring. (Forskrift om produksjonstilskudd til nyhetsmedier mv., 2014, § 3) Disse nettsidene konkurrerer om lesere fra hele verden, men de har foreløpig ikke noen form for abonnement eller tidsskrift. De er derfor avhengige av alternative inntektskilder. I dag kan de finansiere produksjonen ved hjelp av reklame på nettsiden og salg av egne produkter. Den alternative nettsiden Dokument.no har gjort det mulig å donere penger og å kjøpe bøker. (Dokument, ingen dato). Det kan bli en realitet at slike meningsbaserte og politiske nettsider mottar økonomisk støtte fra et politisk parti eller en større organisasjon for å fremme deres agenda. Disse alternative nettsidene eies ikke av mediekonsern som Schibsted og Aller Media og har en enorm selvbestemmelse. Rubrikkannonser er også en viktig inntektskilde for nettaviser. Mediekonsernet Schibsted eier for eksempel annonse-nettsiden Finn.no. Dette er noe de alternative nettsidene ikke er en del av. (Krumsvik, 2011, s. 67).
Medieprofessor Rune Ottosen spør i sin analyse om blogging kan erstatte aviser og tv. Han mener at journalister som blir bloggere vil ha vanskeligheter med å tjene nok med blogging. Han påstår at de kan finansieres ved å reklamere for produkter, men få klarer å mestre dette. (Ottosen, 2015, s. 210-211). I motsetning til dette, har den digitale nyhetsleverandøren Drammen Live 24 klart å etablere seg som en nyhetskilde som er tidlig ute med siste nytt i Drammen. Sammenlignet med Drammen 24, ble Nettavisen også opprettet som en egen nyhetskilde kun på nett. Siden man først ikke tok betalt ødela det betalingsvilligheten og de er
avhengige av annonsører, der de vil ha vanskelig med å ta betalt for et abonnement. Drammen 24 skriver ofte om ulykker i Drammen som skaper stort engasjement i lokalet. Dermed er det mulig at betalingsvilligheten øker i slike eksklusive saker som er umulig å finne andre steder. (Drammen Live24 , 2018). Drammen 24 har i dag ikke opprettet abonnement og deres inntektstall er ikke lett tilgjengelige. Men det kunne vært interessant å se om de klarer å finansiere nettsiden kun via annonser. Siden de virale nettsidene har som mål å nå ut til flest mulig mennesker over hele verden, vil det være vanskelig for dem å kunne ta betalt for lokalt innhold. Med en økende forståelse om hvordan man skiller falske nyheter fra de ekte vil gjøre det potensielt vanskelig for de virale nettsidene å innføre betalingsmurer og abonnementer. Det er også viktig å tenke på at det ikke er gratis å eie et eget domene på internett. Jo mer informasjon disse alternative nettsidene poster, jo mer plass vil det kreve som igjen bidrar til økte utgifter. Økt aktivitet til en nettside vil også kreve høyere utgifter for at nettsiden skal håndtere dette. Hvor mye inntekter og utgifter løgnfabrikker og virale nettsider har er foreløpig ukjent for offentligheten. Siden flere av løgnfabrikkene er nedlagt kan man spekulere at inntektene var for lave.
- I ytringsfrihetens tjeneste
Norge er på topp i verdensrankingen av pressefrihet og demokratisk indeks. (Reporters Without Borders [RPR], 2018, 1. avsn.). Mediemeldingen som gjelder i dag var skrevet i 2001 og blir innledet med ordene: I ytringsfrihetens tjeneste. D e mediepolitiske målene som ble vedtatt kan deles inn i fire kategorier 1. Innholdsmangfold, 2. Mediemangfold, 3. Konkurranse og 4. Kvalitet. Det overordnede målet i mediemeldingen fra 2001 er å sikre ytringsfrihet og mangfold. (Kulturdepartementet, 2001, s. 23).
Ytringsfriheten er en menneskerett og gir den enkelte frihet til å ytre seg. I Norge er det også forbudt med forhåndssensur. (ibid). Ytringsfrihetskommisjonen i Norge mener at ytringsfriheten skal verne om tre prinsipper: Sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet og demokratiprinsippet. Sannhetsprinsippet betyr at sannhet nås gjennom meningsutveksling og at påstander kan korrigeres i kommunikasjon med andre. Autonomiprinsippet betyr individets frie meningsdannelse i samfunnet. Demokratiprinsippet betyr at det er åpenhet for kritikk omkring samfunnets prosesser. Dette er viktig for vår virkelighetsforståelse og politiske veivalg. (Krumsvik, 2011, s. 27-30).Ytringsfrihetskommisjonen deler ytringsfriheten under fem deler: 1. Meddelelsesfriheten, 2. Retten til taushet. 3. Informasjonsfriheten, 4.
Offentlighetskravet og 5. Infrastrukturkravet. Statens infrastrukturkrav innebærer at staten skal legge til rette for at alle individer og grupper får en mulighet til å ytre seg. I 2004 ble infrastrukturkravet grunnlovsfestet. Staten har dermed en plikt å etablere utvikling av kanaler i det offentlige. (Krumsvik, 2011, s.30).
Mediemeldingen fra 2001 definerer innholdsmangfold som mangfold av informasjon og meningsutveksling i mediene. Med utvikling av internett øker også informasjonstilbudet. I mediemeldingen står det at informasjonen på internett ikke skal erstatte tradisjonelle medieinstitusjoner:
Når det gjelder informasjonsinnhenting vil den enorme – og stadig økende – tilgangen på informasjon trolig bare øke behovet for institusjoner som kan sortere, velge ut og presentere et utvalg av informasjon. Nisjekanaler og Internett-baserte informasjonskilder gjør det etter hvert mulig å skreddersy informasjonsinnhentingen etter egne ønsker. Det vil være et demokratisk problem dersom slik spesialisert informasjon i stor grad erstatter bred og generell samfunnsinformasjon. (Kulturdepartementet, 2001, s. 25).
Videre i mediemeldingen nevnes det at denne utviklingen gjør at man er avhengige av at de tradisjonelle mediene skal sile ut, tolke og vinkle informasjonen til offentligheten. Meldingen understreker at dette er viktig for at offentligheten skal motta korrekt informasjon. (Krumsvik, 2011, s.33). Dette innebærer at løgnfabrikker og alternative nyhetsnettsider skal ha mulighet til å ytre seg på internett, selv om informasjonen er oppdiktet og villedende. Med en uendelig mulighet til å innhente informasjon og å ytre seg er det viktigere enn noen gang med troverdige kilder og faktasjekkere. I mediemeldingen står det også at man er avhengig av tradisjonelle medier for å bli hørt. (Kulturdepartementet, 2001, s. 33). Med utvikling av sosiale medier, er ikke det helt riktig. På sosiale medier kan alle ytre seg og bli hørt. Som nevnt tidligere, gjør sosiale medier det enda vanskeligere for pressen å sile ut informasjon. Det er mulig at opprettelsen av Faktisk kom litt for sent. Den internettbaserte faktasjekkings-nettsiden i USA ble opprettet i 2003, før utviklingen av Facebook. (Factcheck.org). Men faktasjekkingen hadde liten innflytelse når det gjaldt spredning av desinformasjon før den amerikanske valgkampen i 2016.
Som mediemeldingen sier er det i dag fortsatt et problem der publikum kan lett vri seg vekk for korrekt informasjon og tilpasse seg informasjon som passer den enkeltes verdenssyn. Artikkelen fra Faktisk påpeker at tradisjonelle nettsider øker mest over tid, noe som kan tolkes at de virale nettsidene erstatter ikke korrekt samfunnsinformasjon. For å bekjempe spredning av usann informasjon på internett kan ikke staten nedlegge disse nettsidene med mindre det bryter med lover som for eksempel personvernloven eller åndsverkloven. Siden mange av disse sidene ikke følger vær varsom-plakaten vil ikke disse nettsidene heller motta klager fra Pressens Faglige Utvalg. Pressen har derfor tatt grep og opprettet faktisk.no for å informere publikum hva som er riktig informasjon. Medietilsynet bidrar også til å øke kompetansen om spredning av desinformasjon. Skolene har også et ansvar å lære barn god kildekritikk. (Medietilsynet, 6. avsn.). Men norske politikere har ikke endret noen lover i forbindelse med innhenting av informasjon. I motsetning, har Frankrike gjort et dristig tiltak der de nylig har innført lover der domstolene kan kreve at internettselskaper fjerner falsk informasjon som kan påvirke valget. (NTB, 2018). Om dette skjedde i Norge, ville det per i dag stride med ytringsfriheten, som også sikrer borgernes mulighet til å kritisere samfunnets prosesser (demokratiprinsippet).
Konklusjon og oppsummering
I denne artikkelen har jeg sett på hva utviklingen av løgnfabrikker, virale og alternative nettsider forteller om mediesituasjonen i Norge i 2018. Mediene i Norge opplever stor konkurranse om leserne på internett. Villedende og ren oppdiktet informasjon spres via sosiale medier.
Faktisk.no skiller mellom ulike typer nettsider. Virale nettsider sprer oppsiktsvekkende informasjon som genererer klikk, løgnfabrikker sprer ren oppdiktet informasjon, alternative nettsider sprer ensidige og politisk orienterte saker. Mens løgnfabrikkene falt på statistikken over mest delte saker, er virale nettsider fortsatt tilstede. Disse nettsidene følger ikke norsk presseetikk, men de bruker virkemidler hentet fra markedsføring og journalistikk.
Det kan være vanskelig for noen å identifisere falsk informasjon på sosiale medier, spesielt når journalister også bruker samme type titler med smilefjes og engasjerende spørsmål. Virale nettsider bruker også personifisert innhold som kan skape identifisering og følelser hos leseren.
Sosiale medier har bidratt til å svekke portvaktfunksjonen. Det er nå lettere å velge bort informasjon som du ikke liker. Men, mediene har makt til å velge hvilke saker som blir delt på sosiale medier og hvordan de blir representert. I land som USA har løgnfabrikker klart å kapre den politiske agendaen. Det har foreløpig ikke skjedd i Norge men, alternative nettsider som dokument.no tiltrekker seg lesere med samme verdenssyn som kan gjøre at velgere endrer mening. Utvikling av digitale plattformer og gratis informasjon på internett har minsket betalingsvilligheten blant publikum. Siden virale nettsider, løgnfabrikker og alternative nettsider ikke mottar pressestøtte eller har en form for digitalt abonnement er de avhengige av annonseinntekter. Med mindre de produserer egne produkter som bøker eller i fremtiden får støtte fra politiske partier eller organisasjoner. Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Det er derfor lite sannsynlig at slike nettsider blir regulert med nye lover, selv om de sprer feilinformasjon. For å bekjempe tiltro til løgnfabrikker bidrar både pressen og medietilsynet til økt kunnskap om hvordan man identifiserer falsk informasjon på internett. For at Norge skal kunne bekjempe spredning av falske informasjon, holder det kanskje ikke bare med faktasjekking, men det kan være viktig å undersøke hvem og hvorfor personer tror på slik feilinformasjon.
Referanser:
Bourdieu, P. (2005). The Political Field, the Social Science Field and the Journalistic Field I R. Benson & E. Neveu (Red.), Bourdieu and the journalistic field (s. 29-47). Cambridge: Polity.
Cadwalldr, C. & Harrison, G. E. (2017, 17. mars). Revealed: 50 million Facebook profiles harvested for Cambridge Analytica in major data breach. The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/news/2018/mar/17/cambridge-analytica-facebook-influence-us -election
CPCSTRATEGY. (2018, 29. august). The Facebook Algorithm | How It Works and How to Master It. Hentet fra https://www.cpcstrategy.com/blog/2018/08/facebook-algorithm/
Dokument.no. (2018). Dokument trenger din støtte! Hentet fra https://www.document.no/stott-oss
Drammen Live 24. (om oss). Hentet fra https://drm24.no/om-drm24
Economist. (2018, 22. februar). Inside the Internet Research Agency’s lie machine. Hentet fra https://www.economist.com/briefing/2018/02/22/inside-the-internet-research-agencys-lie-ma chine
FactCheck.org. (ingen dato). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/FactCheck.org
Faktisk. (7. September 2018). Innsikt: En dårlig sommer for løgnfabrikkene. Hentet fra https://www.faktisk.no/artikler/XEN/en-darlig-sommer-for-lognfabrikkene
Faktisk. (ingen dato). Faktisk helt riktig. Hentet fra: https://www.faktisk.no/?rating=1&page=3
Faktisk. (ingen dato). Om oss. Hentet fra https://www.faktisk.no/om-oss
Fresh Air. (Produsent). (2018). How A Russian Troll Factory Waged An Aggressive Campaign To Disrupt The U.S. Election. [Lyd podcast]. Hentet fra https://www.npr.org/2018/02/22/587921536/how-a-russian-troll-factory-waged-an-aggressive -campaign-to-disrupt-the-u-s-elec
Grønningsæter, F. (2018). Fakta om Faktisk og falske nyheter. ( Masteroppgave,Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/64275/Gr-nnings-ter_Masteroppgave_mai20 18.pdf?sequence=7&isAllowed=y
Hovden, F. J. (2010). Det norske journalistiske feltet : nokre sosiale og mentale strukturar. Høgskulen i V olda, ( 5), 4-15.
Krumsvik, A. (2011). Medienes privilegier - en innføring i mediepolitikk (1. utg.). Kristiansand: IJ Forlaget.
Kulturdepartementet. (2000-2001). I Ytringsfrihetens tjeneste ( St.meld. nr. 57 (2000–2001). Hentet frahttps://www.regjeringen.no/contentassets/5f998bde208f40cb8e24a057399b48ac/no/pdfa/st m200020010057000dddpdfa.pdf
Lewis, S. (2018, oktober). Making Sense of Who and What do Journalism. Foredrag presentert på Oslomet, Oslo.
McNair, B. (1998). The Sociology of Journalism (1. utg.). London: Arnold.
Medietilsynet. (2018, 4. mai). Sosiale medier er barn og unges viktigste nyhetskilde. Hentet frahttp://www.medietilsynet.no/om/aktuelt/sosiale-medier-er-barn-og-unges-viktigste-nyhets kild
Norsk Kommunikasjonsforening. (2017, 3. oktober). Hvordan nye medieplattformer endrer politisk kommunikasjon - Toril Aalberg [Videoklipp]. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=O64hujBheMQ
NTB. (2018, 21. november). Falske nyheter skal bekjempes med nye lover i Frankrike. Verdens Gang. Hentet frahttps://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/ng6X9J/falske-nyheter-skal-bekjempes-med-nye-lov er-i-frankrike
Orgeret, S. K. & Dvergsdal, H. (20.mars 2018). Falske nyheter. I Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/falske_nyheter
Radio Moreeni. (Produsent). (2017). Interview with Yngve B. Hågvar [Lyd podcast]. Hentet fra https://soundcloud.com/radio_moreeni/interview-with-yngve-b-hagvar?in=radio_moreeni/set s/nordmedia-2017
ScienceDirect. (2018, 24. oktober). Belief in Fake News is Associated with Delusionality, Dogmatism, Religious Fundamentalism, and Reduced Analytic Thinking. Hentet fra https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2211368118301050?via%3Dihub#
Skjeseth,.T. H. (2018). Løgn. Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss. ( 1. utg.). Oslo: Res Publica.
Skovholt, K. & Veum, A. (2014). Textanalyse: Ei Innføring. (1. utg.)[Oslo]: Cappelen Damm akademisk.
Statistisk Sentralbyrå. (2018, 19. april). Færre leser aviser – både på papir og nett. Hentet fra https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/faerre-leser-aviser-bade-pa-papi r-og-nett
Statistisk Sentralbyrå. (2018, 30. oktober). Fire av fem nordmenn bruker sosiale medier. Hentet fra https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/artikler-og-publikasjoner/fire-av-fem-nordmenn -bruker-sosiale-medier
Zelizer, B. (2004). Defining Journalism. I B. Zelizer (Red.), Taking Journalism Seriously: News and the Academy ( s. 13-44). Thousand Oaks: Sage Publications. DOI: 10.4135/9781452204499
Aalberg, T. (2012). Politisk kommunikasjon. I K. Orgeret (Red.), Norske medier – journalistikk, politikk og kultur. (s. 205-236). Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforlag.
